Nå er det på høy tid og komme seg videre med TM-D710E’en. Det er ikke lenge til Rally Norway, og målet er å ha ett fungerende system innen den tid.

 

Tekst og foto: Kernel 'LA7IOA' Sladdeballa

 

Det neste prosjektet på timeplanen er å få koblet til en GPS til radioen. Fra jeg kjørte TM-D700E har jeg en Magellan Meridian Color liggende. Gammel, men fullt fungerende og den har display som viser mottatte stasjoner.

 

Problemet er at PC-kablen har fordunstet. Ingen innebygd GPS i kabelen som gjør at den finner veien hjem igjen. Da får vi lage en kabel da. Med Dremmel, isskrape, DV-kassett og litt pågangsmot gikk vi løs på oppgaven.

 

 

Først tegner vi opp omrisset på DV-kassetten så vi kan bruke den som mal for å kutte ut ett stykke fra den mye tykkere og mer solide isskrapa. Den jobben gikk i grunnen veldig kjapt og greit.

 

 

En del finpuss og tilpassing ble det, for jeg vil helst at alt skal sitte tigth og godt og ikke ha noen form for slark i systemet som gjør det upålitelig.

 

 

Jeg må grave dypt i skuffen for å finne de små borrene. Tanken er å avmantle kablene og stikke de ned, skru plastskiva godt ned i GPS’en, og forhåpentligvis få god og vedvarende kontakt underveis på humpete grusveier.

 

For at kablene skal sitte godt på oversiden, så tenkte jeg at litt lim ville sitte godt. Tanken var vel god nok den, men valget av lim var kanskje litt langt inn i tåkeheimen.

 

 

I mangel av noe annet lim, så falt valget på ”sykkellim”. Du veit, den typen man bruker når man skal lappe sammen hull i sykkeldekket. Det var ikke særlig lurt. Har jo ikke lappa sykkel på 25 år, så jeg huska jo ikke helt egenskapene til dette klisset.

 

For kliss, det skal jeg skrive under på at det blei. Denne limtypen tørker jo aldeles ikke i løse lufta. Den størkner slett ikke til hard, glassaktig hinne. Den er like klissete uka etter fant jeg ut.

 

Usj.. da ble det å tørke vekk etter beste evne. Vi får heller kjøpe skikkelig lim senere, nå ville jeg bare bli ferdig for å teste GPS’en mot radioen.

 

 

Jeg klemmer igjennom kablene i hullene og skrur plata fast bak på GPS’en. Jeg tok meg dessverre ikke god nok tid. I all min utolmodighet gikk denne jobben alt for fort. Senterskruen som skal holde plata fast til GPS’en med ei skive fikk en kabel under seg uten at trøtte meg tenkte noe mer over det.

 

Idét jeg skrur på GPS’en, heldigvis ikke tilkoblet radioen, kommer ett skarpt, men tydelig smell og ett lite lysglimt før displayet på GPS’en blei svidd.

 

Ai, ai, ai… tre stressende kveldstimer gikk bokstavelig talt opp i røyk, sammen med GPS’en. Søppeldynga neste.

 

Vi får gå i tenkeboksen og se hva vi finner på. Radioen må jo være klar til første hele helg i februar. Og tiden går.

 

 

En del av radioamatørene som er med og kjøre forskjellige typer sambandsoppdrag har ofte utstyr koblet til radioene sine for å sende ut sin posisjon. Dette kalles for Automatic Packet Reporting System, eller APRS som vi sier på kortmåten. Her kan vi sende hverandre meldinger omtrent som med SMS, bare vi trenger ikke være avhening av Telenor, NetCom og de andre mobilfirmaene for å gjøre det. Ved å koble til en GPS, så kan vi også sende ut vår posisjon.

 

Rundt omkring i landet står det "gatewayer" som også vidresender dette ut på Internet, så man kan følge også derfra. For å følge meg, så kan for eksempel klikke på denne linken. Når jeg kjører rundt, så vil posisjonen min bli oppdatert annenhvert minutt. Dette er veldig nyttig når man er ute på oppdrag, da kan "sjæfen" følge med på hvor alle stasjonene er på sin radio, i sin bil. Har han/hun koblet til en GPS med kart på, eller en PC i bilen, så dukker posisjonen min opp på samme måte som linken over her.

 

Det jeg har pusla med nå i det siste er å få festet så mye som mulig godt fast i bilen. Det er unektelig veldig kjipt og ha en hel haug med komponenter slengendes rundt når man kjører. Første skritt er å få til ett "radiobord" til dashboardet.

 

 

 

Sparkelen er veldig tynn slik at den ikke bygger noe særlig nedover. Det er ikke ønskelig fordi jeg tar av ett lite "hanskerom" oppe på dashboardet. Nå kan jeg fremdeles gjemme unna endel tral under der ved behov

 

På det neste bildet ser du hvordan det ser ut når alle festeannordningene er på plass på plata. GPS'en får plass bakerst på bordet, mens displayet på radioen får plassen helt i front. Det er jo tross alt der 99,9% av det jeg skal gjøre foregår. Selve radioen blir koblet til med lang kabel og vil befinne seg under det høyre forsetet.

 

 

 

 

Når jeg har fått dette inn i bilen, så vil jeg få en litt flatere synsvinkel. Likevel vil jeg se begge skjermene, og de er ikke engang en armlengde unna. Dermed så vil det bli lett som en plett og betjene begge deler.

 

Mandag morgen skal jeg levere bilen til oppretting, så den vil bli borte en ukes tid før jeg får innstallert hele pakka. Når det er gjort, da nytter det ikke lenger å si til kjærringa at du har vært i butikken og handla mat når du egentlig var på McDonalds og fråtset i burgere. Nå har'a full kontroll

 

Når jeg omsider har fått det inn i bilen, så lemper jeg opp noen bilder til så du får se hvordan det hele blei til slutt.

 

For øyeblikket så er alt det glade vannvidd av ett kaos, med kabler hivd utover overalt på pulten. Men, ivren etter og få banka sammen vidundret gjør at kaoset bare er deilig og se på.

 

 

Radioslarka som etterhvert skal inn i Subaruen min er en Kenwood TM-D710E. Ett teknisk vidunder (sett med radioamatør-øyne). To viktige ting dekkes opp for min del, jeg kan delta på sambandsoppdrag i forbindelse med rally. Dette er hovedårsaken til at jeg i det hele tatt blei radioamatør.

 

Det neste er de digitale mulighetene via APRS som jeg finner ganske spennde. Dette gjør at jeg kan sende min posisjon til andre radioamatører, og andre som kan følge med via Internet (skal komme tilbake med link når jeg er oppe og går).

 

Radioen fungerer smertefritt fra hobbyrommet. Iløpet av romjula skal den inn i bilen.

 

Kunnskapene om modelltog og baner er lik null, dette har vi aldri gjort før. Likevel står sjuåringen eplekjekt og kommanderer sin stakkarslige stab ned i ett mørkt hobbyrom for å komme opp med en layout som han synes er fin.

 

Frekt? Vel, om ikke annet litt i overkant at man frasier seg etthvert ansvar på denne måten.

 

Det eneste korrekte som fantes i huset ifbm tegning av layout var milimeterark, gråblyant og ett par linjaler fra dengang senior gikk på skole (ca 25 år siden). Nåja, en milimeter er vel like lang nå som da. Vi får prøve oss. 

 

 

Vi prøver først og tegne opp selve bordplata. Det fungerte jo utmerket. 150 cm = 15 ruter x 90 cm = 9 ruter. No big deal.  Da har vi fått rabla ned omrisset av bordplata vi skal benytte oss av. Nå mangler vi bare å komme opp med en sporplan til vår unge sjef.

 

Den første rettstrekka i forkant av bordet var enkel å tenge med linjalen. Så kommer vi til første sving. Hvor lett er det med 25 år gammelt utstyr. Den trekanta vinkel-linjalen var i grunnen grei nok, i alle fall når vi tegna opp rettstrekka.

 

Men hva med Transportøren da? Ja, den heter faktisk det (du må bare klikke her for å se hva det er). Den var jo komplett ubrukelig til mitt formål. Se bare her hvordan svingene ble:

 

 

Denne "transportøren"er i alle fall ikke særlig vennelig innstilt til kollektiv trafikk i alle fall. Den arkitekten som er villig til å sette sitt navn under denne teginga har nok smakt litt vel mye på det du ser i bakgrunnen på forrige bilde.

 

Det begynner å se ut til at vi må en tur innom Norsk Modelljernbane AS... kanskje de har en mer skalavennelig svingradielinjal de kan by på? Ikke for det, jeg føler meg relativt trygg på at sjefen er villig til å godta tegninga til tross for de rare svingene.

 

Men kan jeg? Arkitekten?

 

Det spørs...

 

Mens vi la skinnene så tenkte vi stolt at dette ville fungere bra. Hele to sidespor. Ett langt som attpåtil delte seg, og ett kort hvor man også kunne lage tilkobling for ett senere anlegg om den muligheten skulle by seg.

 

Dette tenkte vi ville fungere:

 

 

Her vil det være plass til persontrafikk på hovedbanen, som vil være den kvadratiske ovalen. Ett sidespor som deler seg vil gi varierte muligheter til industri. Det så greit ut, og føltes kult og kjøre inn på sidesporet og backe ut igjen. I alle fall ett par ganger.

 

Følelsen av at man liksom ikke fikk rangert loket rundt ble etterhvert ganske fremtredende. Plutselig ble ikke denne layouten så veldig spennende likevel. Er vi nå kommet dithet at vi må innse at selv i N-skala er plata vår for liten? Må vi bygge inn en meter til på lengden? Vi klarer rett og slett ikke slå fra oss tanken på at vi nok en gang har skutt i blinde og sikret oss nok ett bomskudd som resultat.

 

Bedre følelse for denne layouten fikk vi ikke da vi oppdaget at det og ikke ha ett signalanlegg på banen kan føre til store problemer. Istedenfor at det innleide ICE-settet vårt la i vei til venstre i vekslen midt på bildet, så skar det rett frem og inn i noen parkerte kippvogner:

 

 

 

De materielle skadene var tildels store. Godsvognene fikk en skikkelig karamell, og ICE-settet må nok belage seg på opplag i dokk noen døgn mens alt banemannskap går tilbake på opplæringsbenken for og komme tilbake med noe som er trygt og som fungerer.

 

Vi må også legge til at vi heller ikke er særlig godt fornøyd med de vekslende vi har. Vi må nok ut på det åpne markedet for å finne noen som har en litt annen utforming enn disse. Det lot seg nemlig ikke gjøre å få til to spor inn på en stasjon uten at vi nærmest måtte knekke i filler skinnene for å få de til og møtes.

 

Her har vi flere utfordringer. Om vi tar dem på strak arm gjennstår å se.